Korthus og harer

Jeg tenker jeg skulle vært en slik som gikk i trange olabukser og hvite topper. En slik som børster håret og sminker seg hver dag, spiser frokostblaning og leser Vogue. Nå vil jeg ikke si at en slik person er enklere enn meg, så mye kler jeg ikke kappen min i, men en slik person gjør ting litt enklere for seg selv. Og det hadde virkelig vært noe, en enklere hverdag. Iblant, når jeg sitter i lenestolen min med en kopp kaffe og venter på at solen skal stå opp, kommer katten krypende opp i fanget mitt. Stikker klørne ned i det grønne teppet, drar det litt opp, tråkker, søker mykt med potene. Så legger han seg ned, mjauer litt som for å si takk, du har en fin form på beina, fin å ligge i. Han er god og sort og myk, ligger der som et lite barn enda han er en herre i sin beste alder. Da tenker jeg ofte at det er ikke noen grunn til at ikke jeg også skal ha det slik, ligge og kose meg enda det blåser ute og verden er fylt med faenskap.

Påskeferie. Det er noe spesielt med påsken. Det er ikke noe press, ikke gaver som skal kjøpes og kaker som skal bakes. Men det er heller ikke tomt og meningsløs som høstferien etter at vi sluttet å plukke poteter. Påskeferien er Poirot og appelsiner, Sherlock Holmes og kvikk lunsj. Påsken er så urnorsk og utopisk som det går an å bli, og det flotteste med det hele er at det funker. Tilogmed min atypiske familie pleide å dra på fjellet en påske iblant. Også påskeegg fylt med sjokolade og marsipan. Jo, påske er avgjort den flotteste og mest naive høytid av dem alle. Jeg lurer på om britene vet at de okkuperer våre påskealter med Foyle og Sam? Det skal jeg spørre om en gang.