titteli, tittela.

Jeg tenker og sier så mange ting jeg ikke er enig i neste dag. Noen ganger blir jeg nemlig overveldet av en eller annen følelse, og tror jeg jeg er forelsket, forhatt, lengselsfull eller annet. Og alt jeg sier er selvfølgelig sant i øyeblikket, men veldig lite dagen etterpå. Forrige innlegg var jeg forelsket. Ikke nå. Kanskje i morgen, men da kanskje i en annen. Eller kanskje jeg hater noen. Jeg tror alle de følelser jeg noen sinne har følt ovenfor noen ligger lagret som små omega3-kapsler rundt omkring i kroppen min, og noen ganger sprekker de. Ofte til feil tidspunkt. Ofte når hjernen er innstilt på å mene noe helt annet. Ofte når humøret er innstilt på noe helt annet. Men jeg kan jo ikke kontrollere det! Jeg er ufattelig svak for impulser utenifra. Da jeg leste Prozac nation ble jeg plutselig mer innekapsla enn noensinne før. Hver gang, og da mener jeg HVER gang jeg ser "Ensemble, c'est tout" blir jeg gruelig forelsket og forkjølet. også videre. Jo, det er vel normalt å påvirkes, hva annet skulle påvirke humøret ditt? Men, som alt annet hos meg virker det kort og altfor sterkt. Så la oss si jeg har en halvtimes telefonsamtale som er fin, så tror jeg at jeg er forelsket i et døgn. Og jeg er det også. Si jeg får to (og ikke bare ett, alle får ett) glitrende smil av den vakre mannen på Blings om morgenen, han med bukseselene, så tror jeg at jeg er noe spesielt. Og andre veien selvfølgelig, om noen ser litt rart på meg føler jeg meg stygg resten av dagen. Om noen sier jeg ser sliten ut, så blir jeg langt mer sliten. Med andre ord blir jeg det andre ser, hvilket bare bekrefter min teori om at jeg kun lever for andre mennesker.

Sånn. Gidder ikke mer. Denne bloggen er et teit prosjekt, og med mindre den gir meg noen glede snart så sletter jeg den. Liker egentlig ikke å ha tankene mine på trykk. Beklager skrivefeil i forrige innlegg., og gratulerer med dagen mormor.

Angående kaffe: Vær deg selv troll nok.

Okei, som jeg tror jeg har skrevet om et annet sted på denne lille blogg, dette sted for å tro at noen hører på dine tåpeligheter, så hadde jeg en gang en fantastisk hendelse med en nydelig herre på kafé. Og, selvom jeg ikke lykkes i å memorisere hans utseende og derfor har legemliggjort følelsen han skapte i meg isteden, laget jeg en tegnestripe til hans ære. Siden han reddet min tro på livet og ungdommen en stund. Derfor, dedikerer jeg bloggen i dag til den ikke akkurat redigerte stripen "Kaffepause", begynnelsen på tegneserien "Angående Kaffe" som snart vil være å finne i utkviklet form på www.nettstriper.no. (Selvom jeg ikke har lyktes i å gjøre formatet leselig, da). Og alt dette betyr, at jeg ønsker han skal dumpe inn i denne bloggen. Og at han skal forstå den er min, og at jeg har sett Amélie for mange ganger og elsker ham littegrann. For å sitere den selsamme film, så er det harde tider for drømmere.

Forøvrig, har jeg enda et budskap. Til han jeg er så glad i og som overhodet ikke forstår det eller bare ignorerer det. Noen ganger kribler det i meg når jeg tenker på ham, bare fordi han er verdens største nerd. Og en totalt ondskapsfull idiot full av ærlige livsløgner. Men jeg bryr meg ikke om hva han synes lenger, for han vil jo aldri ha meg som jeg er uansett. Og da spiller det jo egentlig ingen rolle hvilken side av meg jeg viser? jeg håper han en gang beviser at han er ærlig, for jeg tror ikke på ham, verken de positive eller negative handlinger han gjør ovenfor meg meg (for hva han gjør for og med andre, bryr jeg meg ikke om) Han er bare et ankerfeste for mine urolige seilturer uansett, en livbøye i min kaffekopp. Så samme kan det være.

Videre. jeg er ganske fornød nå, selvom jeg har vært i ytterkanten av alle mine emosjonelle hjørner idag. Jeg har vært gjennomm morgenapati med "in the morning, when I wake up I brush my teeth, I eat my bread, I drink my coffee and go back to bed" som best forklarende uttrykk. Siden igjennom sinne og frustrasjon over å ikke klare, ikke minst fordi jeg for tiden ikke kan gå grunnet en teit overtreningsskade. Deretter kjempeproduktivitet og rydding og støvsuging og kakebaking før krampegråt og selvmedynk på baderomsgulvet. Tilsist, kreativ utfoldelse og vinddrikking før positive handlinger og et smil på munnen. En skikkelig katharsisdag, med andre ord. Nå skal jeg se Science of Sleep, drikke te og derefter sove.

En ting til. Man burde slutte å lyve. Derfor skal jeg farge håret mitt brunt og slutte å ta hensyn til alt og alle. Hvorfor skal jeg tilfredstille alle de som ikke gir meg noe tilbake? De fortjener uansett å forstå at det finnes bedre ting å drive med enn å håpe på at jeg skal elske dem og nære meg på dem.

God natt verden.

Fra tristesser i utvalg

Noen ganger er det bare en ting å si, og i dag er det:

DET ER ALDRI FORSENT Å GI OPP

(det var en slik radiohead-dag)

"Adjø, nå går jeg inn i drømmeland", sa Helga

Døden i sykeværelset, Munch

Jeg har ikke så mye å si, annet at min Mormor lagde verdens beste pannekaker og var en herlig fortellerske som ga meg mang en god morgen over traktekaffen. Jeg ser henne allerede danse mellom høystakkene på Alme,

थे फैर्स ऑफ़ औरोरा. Eller bare Amélies store frykt.

एन अत्तेंदंत गोदोत, ओने मोरे टाइम...
Jeg er redd for Gud. Jeg er redd han finnes. Jeg er redd jeg er en synder, uten å en gang vite det. Jeg er redd det ikke finnes tilgivelse. Og om jeg vender meg til den kristne Gud, hva om det egentlig var islam jeg skulle tro på? Muslimene er ganske greie, i Koranen står det at de som tror på Allah er hele, de som tror på en annen Gud er halve, og de som ikke tror på noe som helst er ingenting. Råtne. Så om Allah var den sanne Gud, så er jeg heldig, da er jeg iallefall kvart.
Jeg skulle så inderlig inderlig ønske jeg enten kunne tro hardnakket på en religions budskap, eller ikke tro på annet enn naturens gang. Men jeg kan ikke det, isteden tror jeg at jeg ikke er i stand til å dømme eller vite, jeg vet at jeg ikke vet, og tenk om jeg blir straffet for min ubesluttsomhet?
Jeg er redd for fortiden. Jeg er redd den skal bli alt jeg har, selvom den kanskje alltid har vært det. For ingenting er noe annet enn et resultat av fortiden. Men allikevel er jeg redd, redd for at alt jeg kan er å skue tilbake fordi det ikke finnes noe der fremme. Og jeg er redd jeg aldri skal lære meg å se det gode i livet akkurat nå før det blir verre, for livet blir jo bare verre og verre for hvert år. Derfor er jeg også redd fremtiden, jeg er redd den aldri byr meg på de valgene jeg vil ta, og redd jeg tar de gale, redd jeg overser noen. Jeg er redd utfallet vil bli verre. verre. verre...
Jeg har alltid trodd livet skulle bli bedre etterhvert, noe som de fleste sikkert kan nikke gjenkjennende til. På barneskolen gledet jeg meg til skolestart hvert år, tenkte at denne gangen skal jeg få til ting bedre. Denne gangen skal jeg slutte å gjøre feil. Så jeg stilte opp, full av naive drømmer, kledd opp så fint i grønn kjole og gummistøvler, alltid gummistøvler eller ballerinasko. Bare for å oppdage at guttene i klassen fortsatt var dumme med meg. At det fortsatt var "de andre", de snille, søte, pliktoppfyllende jentene som ble sett på som flinkest i klassen . Ingen lærer så mine små, og i forhold til aldersgruppen ganske imponerende, tegninger. Ingen lærer sa at jeg var virkelig flink, og spesiell, at jeg var ærlig når jeg tegnet. For ellers løy jeg ganske mye, jeg lyver enda veldig mye både for meg selv og andre, men ikke når jeg tegner, og ikke når jeg skriver. Slik var det på ungdomsskolen også. Jeg skulle virkelig likt å gi den hurpa av en klasseforstander jeg hadde en leksjon i mine kunnskaper (som overskrider de fleste jeg gikk i klasse med den gangen, etter å dømme hvordan de jeg har møtt igjen ter seg), den kjerringa som fortalte min lille mor at det ikke var noe håp for slike som meg. Fordi jeg røyket, antar jeg. Fordi jeg brukte litt for mye av den tunge, sorte sminken. Fordi jeg aldri arbeidet med mindre jeg fikk utfolde meg selvstendig, fordi ingen fridde til mine kunnskaper, fordi det bare fantes en lærer på den skolen som noensinne inspirerte meg. Noen skulle aldri vært lærere. For jeg har faktisk blitt en passe intelligent, ansvarlig ung dame, som var ganske så lidenskapelig engasjert i historie, litteratur, musikk, kunst og biologi før sine fylte seksten. og det har jeg klart på egenhånd.
Men målet var ikke å fortelle hvor fantastisk jeg er. Jeg er ikke så veldig fantastisk, jeg har bare veldig mye fritid. Målet var å konkludere med at årenes løp ikke har utviklet særlig annet enn brystene og tegnekunnskapene mine i en positiv retning.
Men man kan vel ikke gi opp håpet fordet? Det er jo dette med Godot, høye forventninger til livet. og hvor er den ene hendelsen blitt av, den som skal redde meg og forandre meg til noe godt? Det er visst bare å utnytte ventetiden så godt som mulig, og akseptere at jeg aldri vil bli en av de som tømmer livet, bare en av de som fyller det.

Hela mitt liv, hela min dröm rinner iväg. Får inget tag väntar på allt, väntar på bussen, väntar på hösten, väntar på våren, allt ska bli bättre. Ingen som väntar på mej
टाइम हस टोल्ड मी, नोट टू अस्क फॉर मोरे...

Erindring

Jeg husker en sang av Metallica som jeg en gang var så glad i, Enter Sandman. Det var en bit, hvor en spinkel pikestemme ytrer disse ord:

Now I lay me down to sleep
Pray the Lord my soul to keep
If I die Before I wake
Pray the Lord my soul to take

Senere etterfulgt av "Exit light, enter night. Take my hand, we're off to never never-land" satte den min største frykt og høyeste lengsel ned på notearket: Å bli bortført av noe uforståelig.

Jeg husker den første cd'en min, Bridge over troubled water av Simon and Garfunkel. Spesielt sangene The Boxer og The only living boy in New York gjorde sterkt inntrykk og åpnet dørene for mitt lidenskapelige forhold til alt som har med romantisering av fattigdom og lidelse å gjøre.
Jeg ville virkelig leve "i gamledager". Jeg lekte ofte at jeg var en fattig gatepike, gjerne med ansvaret for en liten bror eller to, på evig jakt etter mat. Tiggende, beende, men enda så sterk som bare en gatepike kan være i en norsk eplehage.

I romantikken snakkes det spesielt mye om erindring, hungeren etter noe som var og du aldri kan nå. Noe du ikke kan gjenskape andre steder enn fantasien, minnet og antagelsens kraft.
Som barn erindret jeg over døden, over 1800-tallet, over 50-tallet. Som tenåring erindret jeg over 60-tallets hippier og den senere rock n' roll. Nå erindrer jeg stort sett over barndommens eventyrverden, de naive tenår og tapt kjærlighet. For ikke snakke om alle valg jeg kunne tatt, alle mennesker jeg kunne kjent, alle ting jeg kunne gjort, alle jeg kunne blitt om jeg ikke hadde blitt akkurat den jeg er. Men jeg er stort sett fornøyd, og ser virkelig frem til å være førti og erindre over den bekymringsløse ungdom.

It's a long road behind me
It's a long road ahead
If you follow every dream
You might get lost

Imorgen har jeg kanskje noe viktig å skrive om.

Never coming down, never coming down, no more, no more, no more

Noen ting er så vanskelige. Som foreksempel å røyke samtidig som man skriver på tastaturet. Eller å skrive en oppgave om USA's historie når hendene dine kribler av ideér til tegneserier og du nettopp har kjøpt deg en ny tegneblokk. Eller å akseptere ensomhet som en konstant tilstand, kun avbrutt av små svermerier og en-natts eventyr. Og når du våkner opp og skjønner at du kan ikke krype inntil for kos, for vakre ord og den gode magefølelsen, blir man så ufattelig bevisst på hvor alene man egentlig er.
Da er det godt om man kan røyke på senga og sette på Opeth. Da er det godt å vite at du når som helst kan hoppe på toget hjem og utføre litt narsisisme på den destruktive måten.
Det er så mye jeg skal gjøre nå, så mange ting jeg burde kunne på rams til neste uke og som jeg ikke har kastet et øye på. Også den eviglange oppgaven jeg aldri klarer å begynne på selvom jeg synes stoffet er utrolig interresant. Også skylder jeg penger i bøtte og spann og skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg til Roskilde.
Også fyller jeg år på tirsdag. Det er kanskje det verste, at jeg fyller år. Fordi den barnlige gleden er borte, fordi jeg ikke orker å ordne et selskap (jeg mener, jeg tør da ikke invitere noen ut på kaffe en gang), fordi jeg får dårlig samvittighet for gavene, fordi det er så trist at farmor aldri husker det, fordi jeg har kommet til et punkt der det å bli eldre slett ikke er gøy lenger.
Også takler jeg ikke å være på vei ned denne gangen. Ikke etter India, selvom det kanskje er nettopp på grunn av India. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må være så forbanna sart, hvorfor jeg lar alt knekke meg. Jeg har ikke lyst denne gangen, jeg har alt kreative krefter, jeg vil ikke ned. Jeg vil være oppe, være sosial, dyrke mine få vennskap og hjelpe pappa med å male huset.
Jeg vil spise is uten å tenke at dette krever straff, jeg vil ha energi til å få årets avsluttende karakterer på topp, jeg vil jeg vil jeg vil.
Men allikevel så dras jeg ned som tørre hudfiller i badekarsluket.
Æsj. Nå går jeg og lager kaffe.

A little colder

Quess it's time to tell a tale. Well, let The tell-tale heart begin. Tell. Tale. Told. I tell you that I told a tale. Haha. Porqui tu viens sans ici tes cent litre de sang? Fra spøk til alvor...
Jeg burde vel fortelle fra India snart, men det har seg nå slik at jeg klarer ikke. hver gang noen spør meg, får jeg ikke frem et ord. For jeg er livredd for at De Andre ikke skal forstå hva jeg har sett, hva jeg har lært. Og det vil de nok ikke heller. Men om andre ikke kan lære gjennom meg, kan jeg vel lufte for verden hvordan det var for meg. Og det vil jeg gjøre imorgen; ved å føre inn hva jeg skrev mens jeg var i India, i min fine lille bok.
Idag har nemlig vært en slik lang dag, muligens den siste midt i min ekstremt kreative periode. gud, så produktiv jeg er, jeg er på min femte melankolske tegneserie.
uansett, så har dagen i dag vært en slik dag som aldri tar slutt og alt er som en blanding av Matrix, Amélie og 81/2, om det er klart hva jeg mener. Men enden på historien var god, med Across the universe, brødskiver og te etterfulgt av røyk og sang på atelieret. og en god venn da, en fin venn. Det er en viktig ingrediens.

Anything you want it can be done How did you go bad? Did you go bad? Did you go bad? Somethings will never wash away

Klorer meg fast i lykken
Så viss på at jo høyere du klatrer
dess lenger faller du

Det er hardt å gå fra biodynamisk te til sort kaffe, men heldigvis er ikke sukkerskålen langt unna.

God natt verden.

India

Jeg skulle gjerne skrevet hundre sider om India, men har bare femten minutter til disposisjon akkurat naa, og maa rekke mye annet ogsaa. Men jeg er iallefall i Goa naa, det er meget vakkert her. Kom hit igaar, fra stoevete og lydfulle Mumbai. Jeg har snakket mye med de tre unge mennene i resepsjonen her, de er utrolig hyggelige. India er et land av kontraster, forferdelig og fantastisk. Imorgen skal jeg besoeke et barnehjem her, og i overimorgen baerer det mot Chenai.
Langt referat kommer naar jeg er tilbake i Norge.

Kaffefuglen

Hvor typisk er det ikke, at nå som jeg forlater landet skinner solen?

-Il ya de soleil, ma petit. Det er bare det at skyene ligger i veien.

Hvor typisk er det ikke, at nå som jeg endelig er kapabel til å arbeide, har jeg ikke mulighet til å ta igjen det tapte? Å, ved min hale, jeg føler meg så inkompetent! Å, ved mitt nebb, jeg hater det ordet.
Hvor typisk er det, at nå som jeg er villig til å ta imot glede så er det ingen som vil gi meg den. At nå som jeg er åpen, har de andre gitt opp?

Noen ganger er slike ting nok til å falle rett ned i depresjonen igjen, selvom livet egentlig er ganske godt.

-Men, ma cherie, du er jo ganske så fantastisk. Tu est plus spectaculeur qui moi!

Æsj. Håpløst. Men allikevel:

"Livet er ikke det verste vi har
Og snart er kaffien klar."


(Bonus! Eit lille haikuudikt:
Disse fugler
faller ned
i vinterlyset )

Imorgen drar jeg til India. Det får være Godot nok for denne måneden.

Korthus og harer

Jeg tenker jeg skulle vært en slik som gikk i trange olabukser og hvite topper. En slik som børster håret og sminker seg hver dag, spiser frokostblaning og leser Vogue. Nå vil jeg ikke si at en slik person er enklere enn meg, så mye kler jeg ikke kappen min i, men en slik person gjør ting litt enklere for seg selv. Og det hadde virkelig vært noe, en enklere hverdag. Iblant, når jeg sitter i lenestolen min med en kopp kaffe og venter på at solen skal stå opp, kommer katten krypende opp i fanget mitt. Stikker klørne ned i det grønne teppet, drar det litt opp, tråkker, søker mykt med potene. Så legger han seg ned, mjauer litt som for å si takk, du har en fin form på beina, fin å ligge i. Han er god og sort og myk, ligger der som et lite barn enda han er en herre i sin beste alder. Da tenker jeg ofte at det er ikke noen grunn til at ikke jeg også skal ha det slik, ligge og kose meg enda det blåser ute og verden er fylt med faenskap.

Påskeferie. Det er noe spesielt med påsken. Det er ikke noe press, ikke gaver som skal kjøpes og kaker som skal bakes. Men det er heller ikke tomt og meningsløs som høstferien etter at vi sluttet å plukke poteter. Påskeferien er Poirot og appelsiner, Sherlock Holmes og kvikk lunsj. Påsken er så urnorsk og utopisk som det går an å bli, og det flotteste med det hele er at det funker. Tilogmed min atypiske familie pleide å dra på fjellet en påske iblant. Også påskeegg fylt med sjokolade og marsipan. Jo, påske er avgjort den flotteste og mest naive høytid av dem alle. Jeg lurer på om britene vet at de okkuperer våre påskealter med Foyle og Sam? Det skal jeg spørre om en gang.

Bye bye love

Jeg føler meg som om jeg har sovet i de klærne jeg har på meg, ikke pusset tenna siden igår morges og isteden skylt dem med whisky. Og det er vel omtrent det jeg har gjort. Urk. Det er så strevsomt å være ung, ødelegge kroppen sin før naturen gjør det. Neida. Jeg er ikke ofte ute på fanterier, og sant å si så var jeg vel ikke ute igår heller. Men klippet pannelugg, det har jeg gjort. På impuls. Og jeg kler det. Men er ikke helt vant med det enda. Merkelige saker. Det var omtrent mitt repertoar av interresante hendelser. Bortsett fra at jeg endelig har skaffet parabol, at jeg ønsker meg en yogaball og at butikkene har sluttet å selge shampooen min. Så, farvel, nå går jeg i dusjen. Men feil shampoo.

I am leaving, I am leaving, but the fighter still remains

Det er deilig å stå opp tidlig selvom det er ferie. Legge seg halv tre og stå opp halv ni, det er en rytme som passer meg perfekt. I går kveld ble mitt hjerte frydet av Sherlock Holmes og seriemord i den britiske overklasse, med referanser til Jack the Ripper og mr. Holmes herlig intellektuelle kulde. Og idag, stå opp halv ni, hente avisen og koke kaffe, for siden å ligge i hvitt sengetøy med kultursidene til klokken blir ti. Også morgensigaretten var perfekt, for siden Kong Vinter i går kveld gjorde et spinkelt forsøk på å bli utover i mars kunne jeg høre det tynne laget med sne dryppe og smelte i vårsolen. Slik skulle det alltid være...
Nå skal jeg printe ut noen bilder av New York på femtitallet, for endelig skal jeg gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge: Illustrere Simon & Garfunkel's The Boxer. Dette blir en kremgul dag, tror jeg.

Here comes the sun

Som sagt i sangen, så returnerer smilene med solen. Iallefall i mitt tilfelle.
Det å i dag gå ut på gaten badet i vårsol, for siden å sette seg på utekaffe med eplejuice og høye forventninger til fremtiden er noe jeg ikke har opplevd siden... lenge. Men det er løgn å si at dette skyldes solen alene, disse gledesstråler understreker bare alt det andre. Igår møtte jeg - bokstavelig talt - mannen fra mine drømmer. Han satt bak meg på jazzkafeén, og når han gikk la han en lapp med verdens vakreste lille kaffekoppdikt foran meg. Og så gikk han. OG SÅ GIKK HAN! Jeg føler meg som Amélie, og Nino kom endelig. Og akkurat som Amélie må jeg tydeligvis jobbe litt for å spore ham opp. Og tro det eller ei, denne fantastiske lille hendelse som var som tatt ut av en fransk feel-good, var ikke det eneste som hendte meg i går. For meg som har stått i regnet og ventet på Godot i nesten et år er det vidunderlig å oppleve at han har stjålet Calvins dupliseringsmaskin, og sendt alle sammen i min retning. For på min oppgave om det abstrakte teater og Becket fikk jeg toppkarakter, noe som beviser at jeg fortsatt kan om jeg bare orker. Om jeg bare klarer å sette meg ned litt lenger enn et kvarter hver dag for å jobbe. Og som om dette ikke var nok, så er Indiaturen satt, 12 april flyr jeg til Delhi for å lære litt om livet. To uker i Gandhis land, i sorgen, smerten men også fargenes land. Et land preget av fattigdom og urettferdighet, men også med sitt Bollywood. Og videre, har jeg to ferieturer for en relativt billig penge, i sommer skal jeg både til en musikkfestival i Göteborg og Roskilde.
Poenget er: Selvom jeg fortsatt ikke får sove godt, selv om melankolien slikker meg oppetter ørene og jeg ikke klarer å holde på en eneste matbit, så er det kanskje verdt det. Jeg mener, jeg har et papirark i lommen som inneholder ordene "vakker kvinne", "evig kaffepause" og "drøm". Det er sol ute, jeg har akkurat råd til eplejuice og tobakk, i kveld skal jeg se verdens flotteste lille belgier løse mordgåter på Orientekspressen og jeg fant et blomstret sjal jeg helt hadde glemt i skapet. Hva mer kan jeg be om? Nei, jeg skal nok klare meg framtil jeg får barn. Og etter det så har jeg barn. Og har man barn så har man noe å leve for, ja man har fått den største gaven i hele verden. Jeg føler meg fortsatt maktesløs og uverdig, men jeg skal prøve virkelig hardt å akseptere disse gledene livet har gitt meg den siste uken. Jeg er evig takknemlig.

l'étape de mes rêves.

Mon Français tourne lentement mieux un meilleur. Bientôt je pourrai avoir des conversations appropriées ! Ainsi… Avec un dictionnaire pas aussi lointain, pour rechercher des mots difficiles, je contrôle tout à fait bien. Pour cette fin, mon blog au jour va être dedans, ouais vous m'a obtenu la droite, française ! Je vais te dire pourquoi sur l'eart j'essaye tellement dur d'apprendre le français, parce qu'il y a plus de raisons que le fait que c'est le lingua de l'amour…
Raison une : J'ai toujours aimé Edith Piaff, elle a la voix la plus merveilleuse et la plus mystique au monde. Et sa chanson ! Craignez assez, elle ne les a pas écrites toute seule, mais de toute façon… Ils sont parfaits pour elle !
Raison deux : Le petit prince. Ce livre est la bible la plus belle et la plus signicative de la philosophie jamais écrite…. Je l'ai lu environ cinquante fois, et je vais le lire encore. Et encore. Et encore…
Raison trois : Amélie ! Ah, ce petit film superbe ! Quand j'ai vu la première fois Audrey comme Amélie Poulin, je dois avoir été environ dix ou onze. Et je suis totalement tombé amoureux de elle, Nino, l'homme des glas, la musique (les vals d'Amélie est ainsi… Je n'ai aucun mot.) Je suis tombé amoureux de lui tout. Et ce très jour, j'ai trouvé un morceau dans me que je ne m'étais jamais rendu compte d'avant : Il y a un monde rempli de rêveurs dehors là, qui veulent dire que je ne suis pas seul.
Raison quatre : La raison finale… Paris, vin rouge, Rosseau, la révolution française, garçons avec les courbures foncées, et amour. Paris est l'étape de l'amour, de l'art, des chats, de la nuit. Paris est l'étape de mes rêves.

Tellement longtemps !

Det som er godt kan ikke skade.

Jeg har tenkt litt på uttrykket "å legge ord i munnen på noen". Grunnen til dette er at folk legger ikke bare ord i munnen min, de legger også prestasjoner i fanget mitt. Du er dyktig til å tegne, sier de. Vel, jeg kan da ikke begynne å tegne dårligere da? Jeg satt og lekte meg med PowerPoint isted, for ofte nok har jeg ingenting å drive med. Selvom jeg selvfølgelig alltid har tusen ting å gjøre. Hundre oppgaver som skal skrives. Tusen tøyvasker å sette på. Mat som skal handles. Skrive jobbsøknad. Nå er jeg nødt til å skaffe meg en ny mobiltelefon også (O, dette fantastiske, livsviktige medium!), for min kjære gamle Sony ericson er død og begavet. Men allikevel, trass i alt som burde være begynt på og alt som burde vært ferdig... Så føler jeg at jeg har ingenting å fylle tiden med. Og det er helt forjævlig og ganske deilig. Et hav av tid, en tid i havet. Havet ja! Jeg vil til havet! Jeg vil stupe ut i bølgene i middelhavet, eller hjemme ved Drøbaksbrygga... Å, søte sommer, kom snart! Våren er fantastisk, flott, livgivende, det deilig forelskede, forsiktige kyss av sol. Men det holder ikke til havbading, det varmer ikke vannet nok. Og her i byen er jeg langt fra alle deilige strender. Det finnes mye vakkert i byen, men ingenting kan måle seg med piknik på stranden. Eller en deilig fjelltur! Ah. Jeg gleder meg til sommerferien. Ut mot våren skal jeg kanskje en tur til India. Og i sommer, Danmark, Roskilde, Radiohead! Her kommer jeg. Resten av ferien skal jeg jobbe. Jobbe jobbe jobbe. Er det ikke skole, så er det jobb. Hva kommer etterpå? Etter studiene? Skal jeg gifte meg da, få barn, jobbe mer? Jobbe, grøss, fast? Bo sammen med noen? Aldri! Det er faktisk en situasjon jeg ikke kan forestille meg. Jeg elsker barn, jeg elsker menn, men å alltid leve med dem... Aldri kunne være alene. Jeg vet ikke... Men hva annet skal man fylle livet med? Æsj. Det kom ikke noe lurt ut av meg i dag. Bortsett fra at jeg skal dramatisere Platons "Kriton" og at jeg skal skrive en bok som skal hete "Jeg har ingenting å si, men jeg vil si det allikevel". Og at jeg vil til Irland. Og at jeg må male noe grønt snart. Æsj. Snurr. Bart. Jeg tror jeg går ut og kjøper meg en mørk sjokolade. Bon soir!

Fiksjon

Det flotte med internett, er at her kan man være hvem som helst. Man kan nære sine tusen livsløgner med menneskets beste venn; Ord! Det skrevne ord! Jeg kan være mann, jeg kan være kvinne. Jeg kan være atten, jeg kan være åtti, jeg kan være fransk, jeg kan være tysk, engelsk, kinesisk (forbeholdt at man kan håndtere disse språk). Om jeg begynner et blogginnlegg med "Bon jour, je m'apelle Amélie", hvem ville da protestert mot mitt påtatte franske statsborgerskap med mindre jeg siden i teksten ga uttrykk for at jeg var foreksempel... Tysk! Guten Tag, ich heisse* Amélie, eller for den saks skyld Hei, mitt navn er Amélie. Nå er vel mitt pseudonym avslørende lite skandinavisk. Det tilhører den andre siden av Rhinen, en helt annen verden i språkforstand. Det er merkelig slik, med det franske språk. Sommer er sommer eller summer (på både tysk og engelsk), i Paris så har de ikke sommer eller noe lignende, nei, mellom mai og august har de noe så merkelig som ête! En helt annen verden... Ja, det var dette med fiksjon jeg egentlig tenkte på. Mye er fiksjon, vi elsker fiksjon, vi lever for den! Klær, farger, sminke, korsetter (eller hold-in strømpebukser), brystholdere, hvor dagligdags disse tingene enn er, disse formende, fremhevende bruksmidler, er ikke de fiksjon? Gjør det da noe om en femti år gammel mann utgir seg for å være tyve, om en smålubben bakerassistent forteller at hun er ballettdanserinne, så lenge de holder seg innenfor fiksjonens uhåndgripelige vegger? Internett er verken mer eller mindre en sannhet enn hva bøkene er, romanene. Rent bortsett fra at nu, nu kan alle være en forfatter, atpåtil de som aldri har kunnet trylle med ord.

*her skulle det vært en slik tysk dubbel-s som ser ut som en b, men den finnes ikke på mitt tastatur. Noe som ikke nødvendigvis beviser at jeg ikke er tysk, men det beviser at tastaturet mitt ikke er det.
Innrømmer også et sted i teksten et trekvarts plagiat av Agnar Mykle. De som er like beleste som meg, og lot seg legge til merke denne strofe bes bære over med megog huske på at intet nytt finnes under solen, så la oss likegjerne plagiere åpent.

Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Våken!
Jeg drømte at jeg så meg selv, med blomstrete kjole og røde krøller hengende løst. Jeg så meg selv gjennom et vindu en sommerdag, jeg hadde forkle på. Forkle, blomstrete kjole, fregner på nesen og solskinn i de røde, løse krøllene. Jeg stod med en visp og en blå bolle, bakte noe, slank, gyllen og glad. Glad! Og der, la noen armene rundt livet mitt, og jeg lo opp mot det fjeset som forfølger meg. Der var han. Der så han på min levende skjønnhet, mitt blomsterduftende smil. Jeg gikk fra det vonde vinduet, gikk ut mot vinteren. Nå vil jeg gå i dvale.

Le monde c'est un scene!

Jeg har oppdaget noe fint. Om jeg setter krakken helt inntil veggen, er det mulig for meg -siden jeg er spinkel og ganske myk- å klatre ut av skråvinduet på badet. Stigen som går opp til pipa ligger nemlig rett ved siden av baderomsvinduet mitt, og slik kan jeg klatre ut på taket. For en fantastisk opplevelse å sitte der oppe med en sigarett og se på hustakene, le monde, alt! Alt! og når jeg skal inn igjen, kan jeg nynne på Beatles' she came in through the bathroom window, og da er verden en film. I natt, skal jeg ta med meg en flaske vin opp. Sitte der og føle meg som den lille prinsen, helt alene på min egen planet. Kanskje jeg skal prøve å plante en rose der oppe?

Drømmetid.

Ou est mon Nino?
Nesten god i fransk nå. Nesten. Når dagen startet hadde jeg tre mål: Levere min oppgave om "En attendant Godot", drikke en americano på den fine jazz-kafeén, og se le fabeleleux destin d' Amélie Poulin for hundre og fjaksende gang. Gud, som jeg identifiserer meg med Amélie! Bortsett fra at min Nino aldri dukker opp, om jeg enn jeg setter med ned på La Buttes trapper eller steller meg midt i fotgjengerfeltet i Abbey Road. Hvor må man gå for å føre fiksjonen inn i realiteten?
Nei. Jeg vet ikke. Men idag var en fin dag, jeg støtte på en venninne og hennes lille datter jeg ikke hadde fått med meg at hoppet ut av magen i desember. Tenk, et lite barn. Vakkert navn hadde hun også. Jeg har også spist årets første iskrem, en fantastisk soyais med noen blåbærgreier i.
Vel. Nå vil jeg titte på byen litt, det er så fint å vandre under gatelampene. Bon soir.

Enden på begynnelsen.

Så er det gjort. Først msn, siden Facebook, og nå er jeg fanget. Fanget sier jeg! Blogg. Av alle mulige ting, en blogg! Men det er da noe å fylle livet med det også. Gledelig vinterferie til alle som drives med slikt.