Fiksjon

Det flotte med internett, er at her kan man være hvem som helst. Man kan nære sine tusen livsløgner med menneskets beste venn; Ord! Det skrevne ord! Jeg kan være mann, jeg kan være kvinne. Jeg kan være atten, jeg kan være åtti, jeg kan være fransk, jeg kan være tysk, engelsk, kinesisk (forbeholdt at man kan håndtere disse språk). Om jeg begynner et blogginnlegg med "Bon jour, je m'apelle Amélie", hvem ville da protestert mot mitt påtatte franske statsborgerskap med mindre jeg siden i teksten ga uttrykk for at jeg var foreksempel... Tysk! Guten Tag, ich heisse* Amélie, eller for den saks skyld Hei, mitt navn er Amélie. Nå er vel mitt pseudonym avslørende lite skandinavisk. Det tilhører den andre siden av Rhinen, en helt annen verden i språkforstand. Det er merkelig slik, med det franske språk. Sommer er sommer eller summer (på både tysk og engelsk), i Paris så har de ikke sommer eller noe lignende, nei, mellom mai og august har de noe så merkelig som ête! En helt annen verden... Ja, det var dette med fiksjon jeg egentlig tenkte på. Mye er fiksjon, vi elsker fiksjon, vi lever for den! Klær, farger, sminke, korsetter (eller hold-in strømpebukser), brystholdere, hvor dagligdags disse tingene enn er, disse formende, fremhevende bruksmidler, er ikke de fiksjon? Gjør det da noe om en femti år gammel mann utgir seg for å være tyve, om en smålubben bakerassistent forteller at hun er ballettdanserinne, så lenge de holder seg innenfor fiksjonens uhåndgripelige vegger? Internett er verken mer eller mindre en sannhet enn hva bøkene er, romanene. Rent bortsett fra at nu, nu kan alle være en forfatter, atpåtil de som aldri har kunnet trylle med ord.

*her skulle det vært en slik tysk dubbel-s som ser ut som en b, men den finnes ikke på mitt tastatur. Noe som ikke nødvendigvis beviser at jeg ikke er tysk, men det beviser at tastaturet mitt ikke er det.
Innrømmer også et sted i teksten et trekvarts plagiat av Agnar Mykle. De som er like beleste som meg, og lot seg legge til merke denne strofe bes bære over med megog huske på at intet nytt finnes under solen, så la oss likegjerne plagiere åpent.

Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Våken!
Jeg drømte at jeg så meg selv, med blomstrete kjole og røde krøller hengende løst. Jeg så meg selv gjennom et vindu en sommerdag, jeg hadde forkle på. Forkle, blomstrete kjole, fregner på nesen og solskinn i de røde, løse krøllene. Jeg stod med en visp og en blå bolle, bakte noe, slank, gyllen og glad. Glad! Og der, la noen armene rundt livet mitt, og jeg lo opp mot det fjeset som forfølger meg. Der var han. Der så han på min levende skjønnhet, mitt blomsterduftende smil. Jeg gikk fra det vonde vinduet, gikk ut mot vinteren. Nå vil jeg gå i dvale.

Le monde c'est un scene!

Jeg har oppdaget noe fint. Om jeg setter krakken helt inntil veggen, er det mulig for meg -siden jeg er spinkel og ganske myk- å klatre ut av skråvinduet på badet. Stigen som går opp til pipa ligger nemlig rett ved siden av baderomsvinduet mitt, og slik kan jeg klatre ut på taket. For en fantastisk opplevelse å sitte der oppe med en sigarett og se på hustakene, le monde, alt! Alt! og når jeg skal inn igjen, kan jeg nynne på Beatles' she came in through the bathroom window, og da er verden en film. I natt, skal jeg ta med meg en flaske vin opp. Sitte der og føle meg som den lille prinsen, helt alene på min egen planet. Kanskje jeg skal prøve å plante en rose der oppe?

Drømmetid.

Ou est mon Nino?
Nesten god i fransk nå. Nesten. Når dagen startet hadde jeg tre mål: Levere min oppgave om "En attendant Godot", drikke en americano på den fine jazz-kafeén, og se le fabeleleux destin d' Amélie Poulin for hundre og fjaksende gang. Gud, som jeg identifiserer meg med Amélie! Bortsett fra at min Nino aldri dukker opp, om jeg enn jeg setter med ned på La Buttes trapper eller steller meg midt i fotgjengerfeltet i Abbey Road. Hvor må man gå for å føre fiksjonen inn i realiteten?
Nei. Jeg vet ikke. Men idag var en fin dag, jeg støtte på en venninne og hennes lille datter jeg ikke hadde fått med meg at hoppet ut av magen i desember. Tenk, et lite barn. Vakkert navn hadde hun også. Jeg har også spist årets første iskrem, en fantastisk soyais med noen blåbærgreier i.
Vel. Nå vil jeg titte på byen litt, det er så fint å vandre under gatelampene. Bon soir.

Enden på begynnelsen.

Så er det gjort. Først msn, siden Facebook, og nå er jeg fanget. Fanget sier jeg! Blogg. Av alle mulige ting, en blogg! Men det er da noe å fylle livet med det også. Gledelig vinterferie til alle som drives med slikt.