Here comes the sun

Som sagt i sangen, så returnerer smilene med solen. Iallefall i mitt tilfelle.
Det å i dag gå ut på gaten badet i vårsol, for siden å sette seg på utekaffe med eplejuice og høye forventninger til fremtiden er noe jeg ikke har opplevd siden... lenge. Men det er løgn å si at dette skyldes solen alene, disse gledesstråler understreker bare alt det andre. Igår møtte jeg - bokstavelig talt - mannen fra mine drømmer. Han satt bak meg på jazzkafeén, og når han gikk la han en lapp med verdens vakreste lille kaffekoppdikt foran meg. Og så gikk han. OG SÅ GIKK HAN! Jeg føler meg som Amélie, og Nino kom endelig. Og akkurat som Amélie må jeg tydeligvis jobbe litt for å spore ham opp. Og tro det eller ei, denne fantastiske lille hendelse som var som tatt ut av en fransk feel-good, var ikke det eneste som hendte meg i går. For meg som har stått i regnet og ventet på Godot i nesten et år er det vidunderlig å oppleve at han har stjålet Calvins dupliseringsmaskin, og sendt alle sammen i min retning. For på min oppgave om det abstrakte teater og Becket fikk jeg toppkarakter, noe som beviser at jeg fortsatt kan om jeg bare orker. Om jeg bare klarer å sette meg ned litt lenger enn et kvarter hver dag for å jobbe. Og som om dette ikke var nok, så er Indiaturen satt, 12 april flyr jeg til Delhi for å lære litt om livet. To uker i Gandhis land, i sorgen, smerten men også fargenes land. Et land preget av fattigdom og urettferdighet, men også med sitt Bollywood. Og videre, har jeg to ferieturer for en relativt billig penge, i sommer skal jeg både til en musikkfestival i Göteborg og Roskilde.
Poenget er: Selvom jeg fortsatt ikke får sove godt, selv om melankolien slikker meg oppetter ørene og jeg ikke klarer å holde på en eneste matbit, så er det kanskje verdt det. Jeg mener, jeg har et papirark i lommen som inneholder ordene "vakker kvinne", "evig kaffepause" og "drøm". Det er sol ute, jeg har akkurat råd til eplejuice og tobakk, i kveld skal jeg se verdens flotteste lille belgier løse mordgåter på Orientekspressen og jeg fant et blomstret sjal jeg helt hadde glemt i skapet. Hva mer kan jeg be om? Nei, jeg skal nok klare meg framtil jeg får barn. Og etter det så har jeg barn. Og har man barn så har man noe å leve for, ja man har fått den største gaven i hele verden. Jeg føler meg fortsatt maktesløs og uverdig, men jeg skal prøve virkelig hardt å akseptere disse gledene livet har gitt meg den siste uken. Jeg er evig takknemlig.