lørdag 14. juni 2008

titteli, tittela.


Jeg tenker og sier så mange ting jeg ikke er enig i neste dag. Noen ganger blir jeg nemlig overveldet av en eller annen følelse, og tror jeg jeg er forelsket, forhatt, lengselsfull eller annet. Og alt jeg sier er selvfølgelig sant i øyeblikket, men veldig lite dagen etterpå. Forrige innlegg var jeg forelsket. Ikke nå. Kanskje i morgen, men da kanskje i en annen. Eller kanskje jeg hater noen. Jeg tror alle de følelser jeg noen sinne har følt ovenfor noen ligger lagret som små omega3-kapsler rundt omkring i kroppen min, og noen ganger sprekker de. Ofte til feil tidspunkt. Ofte når hjernen er innstilt på å mene noe helt annet. Ofte når humøret er innstilt på noe helt annet. Men jeg kan jo ikke kontrollere det! Jeg er ufattelig svak for impulser utenifra. Da jeg leste Prozac nation ble jeg plutselig mer innekapsla enn noensinne før. Hver gang, og da mener jeg HVER gang jeg ser "Ensemble, c'est tout" blir jeg gruelig forelsket og forkjølet. også videre. Jo, det er vel normalt å påvirkes, hva annet skulle påvirke humøret ditt? Men, som alt annet hos meg virker det kort og altfor sterkt. Så la oss si jeg har en halvtimes telefonsamtale som er fin, så tror jeg at jeg er forelsket i et døgn. Og jeg er det også. Si jeg får to (og ikke bare ett, alle får ett) glitrende smil av den vakre mannen på Blings om morgenen, han med bukseselene, så tror jeg at jeg er noe spesielt. Og andre veien selvfølgelig, om noen ser litt rart på meg føler jeg meg stygg resten av dagen. Om noen sier jeg ser sliten ut, så blir jeg langt mer sliten. Med andre ord blir jeg det andre ser, hvilket bare bekrefter min teori om at jeg kun lever for andre mennesker.

Sånn. Gidder ikke mer. Denne bloggen er et teit prosjekt, og med mindre den gir meg noen glede snart så sletter jeg den. Liker egentlig ikke å ha tankene mine på trykk. Beklager skrivefeil i forrige innlegg., og gratulerer med dagen mormor.

søndag 8. juni 2008

Angående kaffe: Vær deg selv troll nok.



Okei, som jeg tror jeg har skrevet om et annet sted på denne lille blogg, dette sted for å tro at noen hører på dine tåpeligheter, så hadde jeg en gang en fantastisk hendelse med en nydelig herre på kafé. Og, selvom jeg ikke lykkes i å memorisere hans utseende og derfor har legemliggjort følelsen han skapte i meg isteden, laget jeg en tegnestripe til hans ære. Siden han reddet min tro på livet og ungdommen en stund. Derfor, dedikerer jeg bloggen i dag til den ikke akkurat redigerte stripen "Kaffepause", begynnelsen på tegneserien "Angående Kaffe" som snart vil være å finne i utkviklet form på www.nettstriper.no. (Selvom jeg ikke har lyktes i å gjøre formatet leselig, da). Og alt dette betyr, at jeg ønsker han skal dumpe inn i denne bloggen. Og at han skal forstå den er min, og at jeg har sett Amélie for mange ganger og elsker ham littegrann. For å sitere den selsamme film, så er det harde tider for drømmere.

Forøvrig, har jeg enda et budskap. Til han jeg er så glad i og som overhodet ikke forstår det eller bare ignorerer det. Noen ganger kribler det i meg når jeg tenker på ham, bare fordi han er verdens største nerd. Og en totalt ondskapsfull idiot full av ærlige livsløgner. Men jeg bryr meg ikke om hva han synes lenger, for han vil jo aldri ha meg som jeg er uansett. Og da spiller det jo egentlig ingen rolle hvilken side av meg jeg viser? jeg håper han en gang beviser at han er ærlig, for jeg tror ikke på ham, verken de positive eller negative handlinger han gjør ovenfor meg meg (for hva han gjør for og med andre, bryr jeg meg ikke om) Han er bare et ankerfeste for mine urolige seilturer uansett, en livbøye i min kaffekopp. Så samme kan det være.

Videre. jeg er ganske fornød nå, selvom jeg har vært i ytterkanten av alle mine emosjonelle hjørner idag. Jeg har vært gjennomm morgenapati med "in the morning, when I wake up I brush my teeth, I eat my bread, I drink my coffee and go back to bed" som best forklarende uttrykk. Siden igjennom sinne og frustrasjon over å ikke klare, ikke minst fordi jeg for tiden ikke kan gå grunnet en teit overtreningsskade. Deretter kjempeproduktivitet og rydding og støvsuging og kakebaking før krampegråt og selvmedynk på baderomsgulvet. Tilsist, kreativ utfoldelse og vinddrikking før positive handlinger og et smil på munnen. En skikkelig katharsisdag, med andre ord. Nå skal jeg se Science of Sleep, drikke te og derefter sove.

En ting til. Man burde slutte å lyve. Derfor skal jeg farge håret mitt brunt og slutte å ta hensyn til alt og alle. Hvorfor skal jeg tilfredstille alle de som ikke gir meg noe tilbake? De fortjener uansett å forstå at det finnes bedre ting å drive med enn å håpe på at jeg skal elske dem og nære meg på dem.

God natt verden.

Fra tristesser i utvalg



Noen ganger er det bare en ting å si, og i dag er det:

DET ER ALDRI FORSENT Å GI OPP

(det var en slik radiohead-dag)

mandag 19. mai 2008

"Adjø, nå går jeg inn i drømmeland", sa Helga

Døden i sykeværelset, Munch

Jeg har ikke så mye å si, annet at min Mormor lagde verdens beste pannekaker og var en herlig fortellerske som ga meg mang en god morgen over traktekaffen. Jeg ser henne allerede danse mellom høystakkene på Alme,

lørdag 17. mai 2008

थे फैर्स ऑफ़ औरोरा. Eller bare Amélies store frykt.


एन अत्तेंदंत गोदोत, ओने मोरे टाइम...
Jeg er redd for Gud. Jeg er redd han finnes. Jeg er redd jeg er en synder, uten å en gang vite det. Jeg er redd det ikke finnes tilgivelse. Og om jeg vender meg til den kristne Gud, hva om det egentlig var islam jeg skulle tro på? Muslimene er ganske greie, i Koranen står det at de som tror på Allah er hele, de som tror på en annen Gud er halve, og de som ikke tror på noe som helst er ingenting. Råtne. Så om Allah var den sanne Gud, så er jeg heldig, da er jeg iallefall kvart.
Jeg skulle så inderlig inderlig ønske jeg enten kunne tro hardnakket på en religions budskap, eller ikke tro på annet enn naturens gang. Men jeg kan ikke det, isteden tror jeg at jeg ikke er i stand til å dømme eller vite, jeg vet at jeg ikke vet, og tenk om jeg blir straffet for min ubesluttsomhet?
Jeg er redd for fortiden. Jeg er redd den skal bli alt jeg har, selvom den kanskje alltid har vært det. For ingenting er noe annet enn et resultat av fortiden. Men allikevel er jeg redd, redd for at alt jeg kan er å skue tilbake fordi det ikke finnes noe der fremme. Og jeg er redd jeg aldri skal lære meg å se det gode i livet akkurat nå før det blir verre, for livet blir jo bare verre og verre for hvert år. Derfor er jeg også redd fremtiden, jeg er redd den aldri byr meg på de valgene jeg vil ta, og redd jeg tar de gale, redd jeg overser noen. Jeg er redd utfallet vil bli verre. verre. verre...
Jeg har alltid trodd livet skulle bli bedre etterhvert, noe som de fleste sikkert kan nikke gjenkjennende til. På barneskolen gledet jeg meg til skolestart hvert år, tenkte at denne gangen skal jeg få til ting bedre. Denne gangen skal jeg slutte å gjøre feil. Så jeg stilte opp, full av naive drømmer, kledd opp så fint i grønn kjole og gummistøvler, alltid gummistøvler eller ballerinasko. Bare for å oppdage at guttene i klassen fortsatt var dumme med meg. At det fortsatt var "de andre", de snille, søte, pliktoppfyllende jentene som ble sett på som flinkest i klassen . Ingen lærer så mine små, og i forhold til aldersgruppen ganske imponerende, tegninger. Ingen lærer sa at jeg var virkelig flink, og spesiell, at jeg var ærlig når jeg tegnet. For ellers løy jeg ganske mye, jeg lyver enda veldig mye både for meg selv og andre, men ikke når jeg tegner, og ikke når jeg skriver. Slik var det på ungdomsskolen også. Jeg skulle virkelig likt å gi den hurpa av en klasseforstander jeg hadde en leksjon i mine kunnskaper (som overskrider de fleste jeg gikk i klasse med den gangen, etter å dømme hvordan de jeg har møtt igjen ter seg), den kjerringa som fortalte min lille mor at det ikke var noe håp for slike som meg. Fordi jeg røyket, antar jeg. Fordi jeg brukte litt for mye av den tunge, sorte sminken. Fordi jeg aldri arbeidet med mindre jeg fikk utfolde meg selvstendig, fordi ingen fridde til mine kunnskaper, fordi det bare fantes en lærer på den skolen som noensinne inspirerte meg. Noen skulle aldri vært lærere. For jeg har faktisk blitt en passe intelligent, ansvarlig ung dame, som var ganske så lidenskapelig engasjert i historie, litteratur, musikk, kunst og biologi før sine fylte seksten. og det har jeg klart på egenhånd.
Men målet var ikke å fortelle hvor fantastisk jeg er. Jeg er ikke så veldig fantastisk, jeg har bare veldig mye fritid. Målet var å konkludere med at årenes løp ikke har utviklet særlig annet enn brystene og tegnekunnskapene mine i en positiv retning.
Men man kan vel ikke gi opp håpet fordet? Det er jo dette med Godot, høye forventninger til livet. og hvor er den ene hendelsen blitt av, den som skal redde meg og forandre meg til noe godt? Det er visst bare å utnytte ventetiden så godt som mulig, og akseptere at jeg aldri vil bli en av de som tømmer livet, bare en av de som fyller det.

Hela mitt liv, hela min dröm rinner iväg. Får inget tag väntar på allt, väntar på bussen, väntar på hösten, väntar på våren, allt ska bli bättre. Ingen som väntar på mej
टाइम हस टोल्ड मी, नोट टू अस्क फॉर मोरे...

mandag 12. mai 2008

Erindring


Jeg husker en sang av Metallica som jeg en gang var så glad i, Enter Sandman. Det var en bit, hvor en spinkel pikestemme ytrer disse ord:

Now I lay me down to sleep
Pray the Lord my soul to keep
If I die Before I wake
Pray the Lord my soul to take

Senere etterfulgt av "Exit light, enter night. Take my hand, we're off to never never-land" satte den min største frykt og høyeste lengsel ned på notearket: Å bli bortført av noe uforståelig.

Jeg husker den første cd'en min, Bridge over troubled water av Simon and Garfunkel. Spesielt sangene The Boxer og The only living boy in New York gjorde sterkt inntrykk og åpnet dørene for mitt lidenskapelige forhold til alt som har med romantisering av fattigdom og lidelse å gjøre.
Jeg ville virkelig leve "i gamledager". Jeg lekte ofte at jeg var en fattig gatepike, gjerne med ansvaret for en liten bror eller to, på evig jakt etter mat. Tiggende, beende, men enda så sterk som bare en gatepike kan være i en norsk eplehage.

I romantikken snakkes det spesielt mye om erindring, hungeren etter noe som var og du aldri kan nå. Noe du ikke kan gjenskape andre steder enn fantasien, minnet og antagelsens kraft.
Som barn erindret jeg over døden, over 1800-tallet, over 50-tallet. Som tenåring erindret jeg over 60-tallets hippier og den senere rock n' roll. Nå erindrer jeg stort sett over barndommens eventyrverden, de naive tenår og tapt kjærlighet. For ikke snakke om alle valg jeg kunne tatt, alle mennesker jeg kunne kjent, alle ting jeg kunne gjort, alle jeg kunne blitt om jeg ikke hadde blitt akkurat den jeg er. Men jeg er stort sett fornøyd, og ser virkelig frem til å være førti og erindre over den bekymringsløse ungdom.

It's a long road behind me
It's a long road ahead
If you follow every dream
You might get lost

Imorgen har jeg kanskje noe viktig å skrive om.

lørdag 3. mai 2008

Never coming down, never coming down, no more, no more, no more

Noen ting er så vanskelige. Som foreksempel å røyke samtidig som man skriver på tastaturet. Eller å skrive en oppgave om USA's historie når hendene dine kribler av ideér til tegneserier og du nettopp har kjøpt deg en ny tegneblokk. Eller å akseptere ensomhet som en konstant tilstand, kun avbrutt av små svermerier og en-natts eventyr. Og når du våkner opp og skjønner at du kan ikke krype inntil for kos, for vakre ord og den gode magefølelsen, blir man så ufattelig bevisst på hvor alene man egentlig er.
Da er det godt om man kan røyke på senga og sette på Opeth. Da er det godt å vite at du når som helst kan hoppe på toget hjem og utføre litt narsisisme på den destruktive måten.
Det er så mye jeg skal gjøre nå, så mange ting jeg burde kunne på rams til neste uke og som jeg ikke har kastet et øye på. Også den eviglange oppgaven jeg aldri klarer å begynne på selvom jeg synes stoffet er utrolig interresant. Også skylder jeg penger i bøtte og spann og skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg til Roskilde.
Også fyller jeg år på tirsdag. Det er kanskje det verste, at jeg fyller år. Fordi den barnlige gleden er borte, fordi jeg ikke orker å ordne et selskap (jeg mener, jeg tør da ikke invitere noen ut på kaffe en gang), fordi jeg får dårlig samvittighet for gavene, fordi det er så trist at farmor aldri husker det, fordi jeg har kommet til et punkt der det å bli eldre slett ikke er gøy lenger.
Også takler jeg ikke å være på vei ned denne gangen. Ikke etter India, selvom det kanskje er nettopp på grunn av India. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må være så forbanna sart, hvorfor jeg lar alt knekke meg. Jeg har ikke lyst denne gangen, jeg har alt kreative krefter, jeg vil ikke ned. Jeg vil være oppe, være sosial, dyrke mine få vennskap og hjelpe pappa med å male huset.
Jeg vil spise is uten å tenke at dette krever straff, jeg vil ha energi til å få årets avsluttende karakterer på topp, jeg vil jeg vil jeg vil.
Men allikevel så dras jeg ned som tørre hudfiller i badekarsluket.
Æsj. Nå går jeg og lager kaffe.