"Adjø, nå går jeg inn i drømmeland", sa Helga

Døden i sykeværelset, Munch

Jeg har ikke så mye å si, annet at min Mormor lagde verdens beste pannekaker og var en herlig fortellerske som ga meg mang en god morgen over traktekaffen. Jeg ser henne allerede danse mellom høystakkene på Alme,

थे फैर्स ऑफ़ औरोरा. Eller bare Amélies store frykt.

एन अत्तेंदंत गोदोत, ओने मोरे टाइम...
Jeg er redd for Gud. Jeg er redd han finnes. Jeg er redd jeg er en synder, uten å en gang vite det. Jeg er redd det ikke finnes tilgivelse. Og om jeg vender meg til den kristne Gud, hva om det egentlig var islam jeg skulle tro på? Muslimene er ganske greie, i Koranen står det at de som tror på Allah er hele, de som tror på en annen Gud er halve, og de som ikke tror på noe som helst er ingenting. Råtne. Så om Allah var den sanne Gud, så er jeg heldig, da er jeg iallefall kvart.
Jeg skulle så inderlig inderlig ønske jeg enten kunne tro hardnakket på en religions budskap, eller ikke tro på annet enn naturens gang. Men jeg kan ikke det, isteden tror jeg at jeg ikke er i stand til å dømme eller vite, jeg vet at jeg ikke vet, og tenk om jeg blir straffet for min ubesluttsomhet?
Jeg er redd for fortiden. Jeg er redd den skal bli alt jeg har, selvom den kanskje alltid har vært det. For ingenting er noe annet enn et resultat av fortiden. Men allikevel er jeg redd, redd for at alt jeg kan er å skue tilbake fordi det ikke finnes noe der fremme. Og jeg er redd jeg aldri skal lære meg å se det gode i livet akkurat nå før det blir verre, for livet blir jo bare verre og verre for hvert år. Derfor er jeg også redd fremtiden, jeg er redd den aldri byr meg på de valgene jeg vil ta, og redd jeg tar de gale, redd jeg overser noen. Jeg er redd utfallet vil bli verre. verre. verre...
Jeg har alltid trodd livet skulle bli bedre etterhvert, noe som de fleste sikkert kan nikke gjenkjennende til. På barneskolen gledet jeg meg til skolestart hvert år, tenkte at denne gangen skal jeg få til ting bedre. Denne gangen skal jeg slutte å gjøre feil. Så jeg stilte opp, full av naive drømmer, kledd opp så fint i grønn kjole og gummistøvler, alltid gummistøvler eller ballerinasko. Bare for å oppdage at guttene i klassen fortsatt var dumme med meg. At det fortsatt var "de andre", de snille, søte, pliktoppfyllende jentene som ble sett på som flinkest i klassen . Ingen lærer så mine små, og i forhold til aldersgruppen ganske imponerende, tegninger. Ingen lærer sa at jeg var virkelig flink, og spesiell, at jeg var ærlig når jeg tegnet. For ellers løy jeg ganske mye, jeg lyver enda veldig mye både for meg selv og andre, men ikke når jeg tegner, og ikke når jeg skriver. Slik var det på ungdomsskolen også. Jeg skulle virkelig likt å gi den hurpa av en klasseforstander jeg hadde en leksjon i mine kunnskaper (som overskrider de fleste jeg gikk i klasse med den gangen, etter å dømme hvordan de jeg har møtt igjen ter seg), den kjerringa som fortalte min lille mor at det ikke var noe håp for slike som meg. Fordi jeg røyket, antar jeg. Fordi jeg brukte litt for mye av den tunge, sorte sminken. Fordi jeg aldri arbeidet med mindre jeg fikk utfolde meg selvstendig, fordi ingen fridde til mine kunnskaper, fordi det bare fantes en lærer på den skolen som noensinne inspirerte meg. Noen skulle aldri vært lærere. For jeg har faktisk blitt en passe intelligent, ansvarlig ung dame, som var ganske så lidenskapelig engasjert i historie, litteratur, musikk, kunst og biologi før sine fylte seksten. og det har jeg klart på egenhånd.
Men målet var ikke å fortelle hvor fantastisk jeg er. Jeg er ikke så veldig fantastisk, jeg har bare veldig mye fritid. Målet var å konkludere med at årenes løp ikke har utviklet særlig annet enn brystene og tegnekunnskapene mine i en positiv retning.
Men man kan vel ikke gi opp håpet fordet? Det er jo dette med Godot, høye forventninger til livet. og hvor er den ene hendelsen blitt av, den som skal redde meg og forandre meg til noe godt? Det er visst bare å utnytte ventetiden så godt som mulig, og akseptere at jeg aldri vil bli en av de som tømmer livet, bare en av de som fyller det.

Hela mitt liv, hela min dröm rinner iväg. Får inget tag väntar på allt, väntar på bussen, väntar på hösten, väntar på våren, allt ska bli bättre. Ingen som väntar på mej
टाइम हस टोल्ड मी, नोट टू अस्क फॉर मोरे...

Erindring

Jeg husker en sang av Metallica som jeg en gang var så glad i, Enter Sandman. Det var en bit, hvor en spinkel pikestemme ytrer disse ord:

Now I lay me down to sleep
Pray the Lord my soul to keep
If I die Before I wake
Pray the Lord my soul to take

Senere etterfulgt av "Exit light, enter night. Take my hand, we're off to never never-land" satte den min største frykt og høyeste lengsel ned på notearket: Å bli bortført av noe uforståelig.

Jeg husker den første cd'en min, Bridge over troubled water av Simon and Garfunkel. Spesielt sangene The Boxer og The only living boy in New York gjorde sterkt inntrykk og åpnet dørene for mitt lidenskapelige forhold til alt som har med romantisering av fattigdom og lidelse å gjøre.
Jeg ville virkelig leve "i gamledager". Jeg lekte ofte at jeg var en fattig gatepike, gjerne med ansvaret for en liten bror eller to, på evig jakt etter mat. Tiggende, beende, men enda så sterk som bare en gatepike kan være i en norsk eplehage.

I romantikken snakkes det spesielt mye om erindring, hungeren etter noe som var og du aldri kan nå. Noe du ikke kan gjenskape andre steder enn fantasien, minnet og antagelsens kraft.
Som barn erindret jeg over døden, over 1800-tallet, over 50-tallet. Som tenåring erindret jeg over 60-tallets hippier og den senere rock n' roll. Nå erindrer jeg stort sett over barndommens eventyrverden, de naive tenår og tapt kjærlighet. For ikke snakke om alle valg jeg kunne tatt, alle mennesker jeg kunne kjent, alle ting jeg kunne gjort, alle jeg kunne blitt om jeg ikke hadde blitt akkurat den jeg er. Men jeg er stort sett fornøyd, og ser virkelig frem til å være førti og erindre over den bekymringsløse ungdom.

It's a long road behind me
It's a long road ahead
If you follow every dream
You might get lost

Imorgen har jeg kanskje noe viktig å skrive om.

Never coming down, never coming down, no more, no more, no more

Noen ting er så vanskelige. Som foreksempel å røyke samtidig som man skriver på tastaturet. Eller å skrive en oppgave om USA's historie når hendene dine kribler av ideér til tegneserier og du nettopp har kjøpt deg en ny tegneblokk. Eller å akseptere ensomhet som en konstant tilstand, kun avbrutt av små svermerier og en-natts eventyr. Og når du våkner opp og skjønner at du kan ikke krype inntil for kos, for vakre ord og den gode magefølelsen, blir man så ufattelig bevisst på hvor alene man egentlig er.
Da er det godt om man kan røyke på senga og sette på Opeth. Da er det godt å vite at du når som helst kan hoppe på toget hjem og utføre litt narsisisme på den destruktive måten.
Det er så mye jeg skal gjøre nå, så mange ting jeg burde kunne på rams til neste uke og som jeg ikke har kastet et øye på. Også den eviglange oppgaven jeg aldri klarer å begynne på selvom jeg synes stoffet er utrolig interresant. Også skylder jeg penger i bøtte og spann og skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg til Roskilde.
Også fyller jeg år på tirsdag. Det er kanskje det verste, at jeg fyller år. Fordi den barnlige gleden er borte, fordi jeg ikke orker å ordne et selskap (jeg mener, jeg tør da ikke invitere noen ut på kaffe en gang), fordi jeg får dårlig samvittighet for gavene, fordi det er så trist at farmor aldri husker det, fordi jeg har kommet til et punkt der det å bli eldre slett ikke er gøy lenger.
Også takler jeg ikke å være på vei ned denne gangen. Ikke etter India, selvom det kanskje er nettopp på grunn av India. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må være så forbanna sart, hvorfor jeg lar alt knekke meg. Jeg har ikke lyst denne gangen, jeg har alt kreative krefter, jeg vil ikke ned. Jeg vil være oppe, være sosial, dyrke mine få vennskap og hjelpe pappa med å male huset.
Jeg vil spise is uten å tenke at dette krever straff, jeg vil ha energi til å få årets avsluttende karakterer på topp, jeg vil jeg vil jeg vil.
Men allikevel så dras jeg ned som tørre hudfiller i badekarsluket.
Æsj. Nå går jeg og lager kaffe.

A little colder

Quess it's time to tell a tale. Well, let The tell-tale heart begin. Tell. Tale. Told. I tell you that I told a tale. Haha. Porqui tu viens sans ici tes cent litre de sang? Fra spøk til alvor...
Jeg burde vel fortelle fra India snart, men det har seg nå slik at jeg klarer ikke. hver gang noen spør meg, får jeg ikke frem et ord. For jeg er livredd for at De Andre ikke skal forstå hva jeg har sett, hva jeg har lært. Og det vil de nok ikke heller. Men om andre ikke kan lære gjennom meg, kan jeg vel lufte for verden hvordan det var for meg. Og det vil jeg gjøre imorgen; ved å føre inn hva jeg skrev mens jeg var i India, i min fine lille bok.
Idag har nemlig vært en slik lang dag, muligens den siste midt i min ekstremt kreative periode. gud, så produktiv jeg er, jeg er på min femte melankolske tegneserie.
uansett, så har dagen i dag vært en slik dag som aldri tar slutt og alt er som en blanding av Matrix, Amélie og 81/2, om det er klart hva jeg mener. Men enden på historien var god, med Across the universe, brødskiver og te etterfulgt av røyk og sang på atelieret. og en god venn da, en fin venn. Det er en viktig ingrediens.

Anything you want it can be done How did you go bad? Did you go bad? Did you go bad? Somethings will never wash away

Klorer meg fast i lykken
Så viss på at jo høyere du klatrer
dess lenger faller du

Det er hardt å gå fra biodynamisk te til sort kaffe, men heldigvis er ikke sukkerskålen langt unna.

God natt verden.