थे फैर्स ऑफ़ औरोरा. Eller bare Amélies store frykt.

एन अत्तेंदंत गोदोत, ओने मोरे टाइम...
Jeg er redd for Gud. Jeg er redd han finnes. Jeg er redd jeg er en synder, uten å en gang vite det. Jeg er redd det ikke finnes tilgivelse. Og om jeg vender meg til den kristne Gud, hva om det egentlig var islam jeg skulle tro på? Muslimene er ganske greie, i Koranen står det at de som tror på Allah er hele, de som tror på en annen Gud er halve, og de som ikke tror på noe som helst er ingenting. Råtne. Så om Allah var den sanne Gud, så er jeg heldig, da er jeg iallefall kvart.
Jeg skulle så inderlig inderlig ønske jeg enten kunne tro hardnakket på en religions budskap, eller ikke tro på annet enn naturens gang. Men jeg kan ikke det, isteden tror jeg at jeg ikke er i stand til å dømme eller vite, jeg vet at jeg ikke vet, og tenk om jeg blir straffet for min ubesluttsomhet?
Jeg er redd for fortiden. Jeg er redd den skal bli alt jeg har, selvom den kanskje alltid har vært det. For ingenting er noe annet enn et resultat av fortiden. Men allikevel er jeg redd, redd for at alt jeg kan er å skue tilbake fordi det ikke finnes noe der fremme. Og jeg er redd jeg aldri skal lære meg å se det gode i livet akkurat nå før det blir verre, for livet blir jo bare verre og verre for hvert år. Derfor er jeg også redd fremtiden, jeg er redd den aldri byr meg på de valgene jeg vil ta, og redd jeg tar de gale, redd jeg overser noen. Jeg er redd utfallet vil bli verre. verre. verre...
Jeg har alltid trodd livet skulle bli bedre etterhvert, noe som de fleste sikkert kan nikke gjenkjennende til. På barneskolen gledet jeg meg til skolestart hvert år, tenkte at denne gangen skal jeg få til ting bedre. Denne gangen skal jeg slutte å gjøre feil. Så jeg stilte opp, full av naive drømmer, kledd opp så fint i grønn kjole og gummistøvler, alltid gummistøvler eller ballerinasko. Bare for å oppdage at guttene i klassen fortsatt var dumme med meg. At det fortsatt var "de andre", de snille, søte, pliktoppfyllende jentene som ble sett på som flinkest i klassen . Ingen lærer så mine små, og i forhold til aldersgruppen ganske imponerende, tegninger. Ingen lærer sa at jeg var virkelig flink, og spesiell, at jeg var ærlig når jeg tegnet. For ellers løy jeg ganske mye, jeg lyver enda veldig mye både for meg selv og andre, men ikke når jeg tegner, og ikke når jeg skriver. Slik var det på ungdomsskolen også. Jeg skulle virkelig likt å gi den hurpa av en klasseforstander jeg hadde en leksjon i mine kunnskaper (som overskrider de fleste jeg gikk i klasse med den gangen, etter å dømme hvordan de jeg har møtt igjen ter seg), den kjerringa som fortalte min lille mor at det ikke var noe håp for slike som meg. Fordi jeg røyket, antar jeg. Fordi jeg brukte litt for mye av den tunge, sorte sminken. Fordi jeg aldri arbeidet med mindre jeg fikk utfolde meg selvstendig, fordi ingen fridde til mine kunnskaper, fordi det bare fantes en lærer på den skolen som noensinne inspirerte meg. Noen skulle aldri vært lærere. For jeg har faktisk blitt en passe intelligent, ansvarlig ung dame, som var ganske så lidenskapelig engasjert i historie, litteratur, musikk, kunst og biologi før sine fylte seksten. og det har jeg klart på egenhånd.
Men målet var ikke å fortelle hvor fantastisk jeg er. Jeg er ikke så veldig fantastisk, jeg har bare veldig mye fritid. Målet var å konkludere med at årenes løp ikke har utviklet særlig annet enn brystene og tegnekunnskapene mine i en positiv retning.
Men man kan vel ikke gi opp håpet fordet? Det er jo dette med Godot, høye forventninger til livet. og hvor er den ene hendelsen blitt av, den som skal redde meg og forandre meg til noe godt? Det er visst bare å utnytte ventetiden så godt som mulig, og akseptere at jeg aldri vil bli en av de som tømmer livet, bare en av de som fyller det.

Hela mitt liv, hela min dröm rinner iväg. Får inget tag väntar på allt, väntar på bussen, väntar på hösten, väntar på våren, allt ska bli bättre. Ingen som väntar på mej
टाइम हस टोल्ड मी, नोट टू अस्क फॉर मोरे...