mandag 12. mai 2008

Erindring


Jeg husker en sang av Metallica som jeg en gang var så glad i, Enter Sandman. Det var en bit, hvor en spinkel pikestemme ytrer disse ord:

Now I lay me down to sleep
Pray the Lord my soul to keep
If I die Before I wake
Pray the Lord my soul to take

Senere etterfulgt av "Exit light, enter night. Take my hand, we're off to never never-land" satte den min største frykt og høyeste lengsel ned på notearket: Å bli bortført av noe uforståelig.

Jeg husker den første cd'en min, Bridge over troubled water av Simon and Garfunkel. Spesielt sangene The Boxer og The only living boy in New York gjorde sterkt inntrykk og åpnet dørene for mitt lidenskapelige forhold til alt som har med romantisering av fattigdom og lidelse å gjøre.
Jeg ville virkelig leve "i gamledager". Jeg lekte ofte at jeg var en fattig gatepike, gjerne med ansvaret for en liten bror eller to, på evig jakt etter mat. Tiggende, beende, men enda så sterk som bare en gatepike kan være i en norsk eplehage.

I romantikken snakkes det spesielt mye om erindring, hungeren etter noe som var og du aldri kan nå. Noe du ikke kan gjenskape andre steder enn fantasien, minnet og antagelsens kraft.
Som barn erindret jeg over døden, over 1800-tallet, over 50-tallet. Som tenåring erindret jeg over 60-tallets hippier og den senere rock n' roll. Nå erindrer jeg stort sett over barndommens eventyrverden, de naive tenår og tapt kjærlighet. For ikke snakke om alle valg jeg kunne tatt, alle mennesker jeg kunne kjent, alle ting jeg kunne gjort, alle jeg kunne blitt om jeg ikke hadde blitt akkurat den jeg er. Men jeg er stort sett fornøyd, og ser virkelig frem til å være førti og erindre over den bekymringsløse ungdom.

It's a long road behind me
It's a long road ahead
If you follow every dream
You might get lost

Imorgen har jeg kanskje noe viktig å skrive om.

Ingen kommentarer: