Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Søvn. Våken!
Jeg drømte at jeg så meg selv, med blomstrete kjole og røde krøller hengende løst. Jeg så meg selv gjennom et vindu en sommerdag, jeg hadde forkle på. Forkle, blomstrete kjole, fregner på nesen og solskinn i de røde, løse krøllene. Jeg stod med en visp og en blå bolle, bakte noe, slank, gyllen og glad. Glad! Og der, la noen armene rundt livet mitt, og jeg lo opp mot det fjeset som forfølger meg. Der var han. Der så han på min levende skjønnhet, mitt blomsterduftende smil. Jeg gikk fra det vonde vinduet, gikk ut mot vinteren. Nå vil jeg gå i dvale.