Drømmetid.

Ou est mon Nino?
Nesten god i fransk nå. Nesten. Når dagen startet hadde jeg tre mål: Levere min oppgave om "En attendant Godot", drikke en americano på den fine jazz-kafeén, og se le fabeleleux destin d' Amélie Poulin for hundre og fjaksende gang. Gud, som jeg identifiserer meg med Amélie! Bortsett fra at min Nino aldri dukker opp, om jeg enn jeg setter med ned på La Buttes trapper eller steller meg midt i fotgjengerfeltet i Abbey Road. Hvor må man gå for å føre fiksjonen inn i realiteten?
Nei. Jeg vet ikke. Men idag var en fin dag, jeg støtte på en venninne og hennes lille datter jeg ikke hadde fått med meg at hoppet ut av magen i desember. Tenk, et lite barn. Vakkert navn hadde hun også. Jeg har også spist årets første iskrem, en fantastisk soyais med noen blåbærgreier i.
Vel. Nå vil jeg titte på byen litt, det er så fint å vandre under gatelampene. Bon soir.